Det må jo bli en kortversjon, da det hele startet for mange år siden! (ler.... jeg er vel ikke kjent for å klare kortversjoner av noe som helst egentlig)
I 1992 fikk Jon Olav spørsmål om å bli med på dugnad i den nybygde Olympiske Bob-og akebanen i Hunderfossen. Både han og jeg har som de fleste vet, et ekstra utviklet gen for å si ja takk til dugnader og han var ivrig med på islegging i denne flotte idrettsarenaen. Han er jo bygd for fart og spenning denne mannen min (!) og sa selvfølgelig JA TAKK til en prøvetur i banen når det ble foreslått!
Dette gjorde et så stort inntrykk at han ble fort fast gjest i banen og fikk også med seg flere kamerater etterhvert. Tenk, han ble til og med filmet for å komme med i vignetten til det kjente og kjære TV-programmet «Norge Rundt»! Kanskje ikke den mest perfekte kjøringen på filminnslaget, men jeg husker den filmen ble avspilt gang på gang på video etterpå :-) VI var sååå stolte :-)
I årene som fulgte ble fokuset rettet mot stadig flere småbarn i huset og tiden strakk nok ikke til for slike aktiviteter for far selv. Gleden var stor når han i 2000 eller 2001 så en annonse i GD (lokalavisen) om at de søkte etter barn som ville prøve seg i banen. Han var ikke sen med å spørre Marius, den gang 12-13 år om han hadde lyst til å være med.
Marius er sønn av sin far og syntes også at dette hørtes gøy ut :-) Jeg derimot, synes det å ligge på ryggen på en kjelke i opp mot 100 km/t, nedover en islagt bane, uten å være i stand til å se hva som er foran deg er NOE skummelt..... Rettelse: VELDIG skummelt!!
Både far og sønn syntes dette var kjempegøy og Marius ble fort tatt inn i varmen av den nye generasjonen med akere. Jeg hadde på dette tidspunktet tatt på meg å være "dansemammaen", så vi delte oss på hver vår idrettsutøver :-)
Da Marius startet opp, var det kun han fra Lillehammer-området og 4-5 gutter fra Oslo/Bærum som drev med denne idretten på rekrutteringsnivå. Vi har kun 1 bane i Norge, og det vil si at de andre guttene måtte pendle mellom Oslo og Lillehammer hver helg, mens Marius var jo mer heldig der :-) De kjørte konkurranser og Marius klarte også å vinne Norges Cup sammenlagt ett år :-)
De 2 yngste her i huset har blitt "dratt med" på de eldste guttene sine aktiviteter siden de ble født og Karoline var ikke mer enn 7 år da hun også ville prøve å kjøre kjelke i banen på alvor. Det var nå også blitt et bra jentemiljø i rekrutteringsgruppa, og 10-15 barn/ungdommer fra Lillehammer og Øyer trente fast en gang i uken hele vintersesongen.
Jon Olav ble valgt inn som leder av Akeklubben i 2003, en oppgave han for øvrig fremdeles har :-) Karoline fant seg gode venner i Ida Jeanette og Gry Martine Mostue.
Aleksander hadde fylt 7 år, og han ville selvfølgelig også prøve seg på kjelken og dermed var han også bitt av basillen :-) Marius hadde nå startet på Videregående skole, og valgte å legge akingen «på is»….
Det som er spesielt med akesporten, er at vi som sagt kun har 1 bane i Norge. Det vil si at konkurransemulighetene er begrenset til vår egen hjemmebane. Skal man prøve seg mot andre utøvere må man til utlandet. For de norske akerne er det Latvia, Tyskland, Sverige og Østerrike som er de mest naturlige plassene og reise for å konkurrere og reise på treningsleirer. Marius var den første i huset som reiste utenlands på treningsleir. Helt alene til Tyskland!
Siden har de vært med på mange turer alle sammen, og det har vært minst 1 fast treningstur til utlandet hvert år. De er godt kjent i både Oberhof, Sigulda og Insbruck!
Aking er ikke bare å kjøre på kjelken nedover banen. De skal lære seg å preppe kjelken, pusse meier og behandle den med respekt! Det er mange timer med forberedelser! Banen skal «sitte» i både kroppen og hodet, og ingenting er mer fasinerende enn å se på utøvere som «kjører banen» mentalt! Det er kun tusendeler som skiller de beste, og det er like så mye den som er best rustet mentalt som vinner en konkurranse.
Selve is-sesongen går fra begynnelsen av oktober og til begynnelsen av mars. Resten av året er det styrketrening og barmarkstrening. For akerne er det best å være tung i kroppen, men mange må også spe på med blybelter for å få den optimale vekten.
Statusen vår i dag er at Karoline følger juniorlandslaget sitt opplegg med sine trenere og at Aleksander er med på rekrutteringslaget med sin trener. De trener også mye sammen, på hvert sitt nivå. Det blir mye idrett, litt skole og mindre vennetid, men det er slik de ønsker det. Begge har tatt et valg om og ikke å drikke alkohol så lenge de er utøvere, og det gleder jo et mammahjerte med slike sunne holdninger!
Karoline sitt store mål er å bli topp 10 i verden, mens Aleksander har muligheten for å kvalifisere seg til neste Ungdoms - OL, som går av stabelen i 2016. Og imens prøver vi som foreldre å følge opp så godt vi kan, på hver vår måte.
Her kommer ett par bilder fra hverdagen:
 |
| Foto: Per Alnes |
Trener Morten Paulsen gir sine instruksjoner i forbindelse med konkurranse i Lillehammer.
 |
| Foto: Per Alnes |
Prepping av kjelker er både viktig og tidkrevende.
Gry er dypt konsentrert :-) 
Et godt miljø betyr mye :-)
Resultatlister kan vist leses på ulike måter!
Karoline og Martin vinteren 2011.
 | |
Et bilde fra treningsopphold og konkurranse
i Igls 2010.
Gry Martine, Karoline, Stian og Aleksander. 
Karoline jobber med kjelken sin.
Aleksander skal nå kjøre fra "damestart" for aller første gang :-) Dette gikk flott og han er ikke så rent lite stolt!
Bildet er tatt av Åse Berit Mostue før avgang.
Nå er vi inne i den siste uken før avreise til USA. Kjelkene er allerede sendt med fly og ligger i containere i Salt Lake City og venter på oss når vi kommer frem på lørdag. Sykdom herjer fremdeles litt i kroppen, men satser alt på at vi alle 3 er friske og raske mot helgen :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar