En litt rar følelse i dag ! Stor glede for meg at jeg snart er hjemme igjen og jentene gleder seg til å komme til en kjent bane i Igls i Østerike og til å ha Morten og Carl der. Samtidig er det litt vemodig å reise herfra..... Jeg har nå SNAKKET engelsk, TENKT på engelsk, ja til og med DRØMT på engelsk de siste 3 ukene :-))he he,blir nok rart når jeg kommer på Gardermoen og sier "how are you today" !!Vi spør jo ikke hvem som helst om dette i Norge....
Jentenes fly gikk kl 12.57 og vi ble anbefalt å beregne god tid. De i resepsjonen på hotellet mente at det var helt unødvendig at jeg skulle følge de på flyet, det var en enkel sak å finne frem på flyplassen i Calgary. Ettersom flyet mitt gikk nesten 5 timer senere, kunne jeg heller vente der.... Men den avgjørelsen om å følge jentene helt frem, viste seg å være lur!
Innsjekking av baggasjen gikk helt ok. Når man skal til USA (eller mellomlande der,som i vårt tilfelle) må man gå inn en egen inngang. Jeg fikk fort beskjed om at det var ikke mulig for meg å bli med dem innenfor sikkerhetssjekken. Vi tok derfor avskjed utenfor den første passkontrollen og jeg sendte jentene inn med strenge formaninger om hva de skulle gjøre. Så skjedde det!! Jentene ble stoppet fordi de var under 18 år! De hadde pass og billetter....men nei! Jeg ilte til, og fikk forklart at de var idrettsutøvere og skulle videre på trening og
Konkurranse,......mens jeg skulle ta et annet fly hjem til Norge. Det ble fort litt kaos i inngangen, og vi ble bedt om å stille oss inne i et hjørne mens de fant ut hva de skulle gjøre med oss. Mannen kom tilbake og beklaget, men de kunne IKKE reise alene. Jeg sa at jeg var moren til Karoline, at jeg kunne gå god for dem. Mannen inn igjen på kontoret sitt, nye laaaange minutter å vente i spenning. Han kom tilbake og sa at det var greit for Karoline, men ikke for Gry!! Etter mye om og men, og diskusjoner, gikk han på nytt tilbake og hadde møter med sine kollegaer. Vi stod igjen og ventet, frustrerte og litt redde. Så kom han tilbake,og hadde en lang samtale med meg om hvor mange rare folk det er der ute. (Jo takk, det vet jeg!!) Og jeg prøvde å si at jeg var veldig takknemlig for sikkerhetsrutinene deres, ....men kunne de væææærsåsnill få lov til å reise? Jeg begynte å se for meg at vi måtte bestille helt nye billetter for oss alle 3, og at de ikke kom seg til Østerrike i tide.
Etter ett siste møte mellom mannen og de på kontoret, så fant de ut at hvis jeg skrev et notat hvor jeg tok på meg alt ansvar for jentene, hele veien til München, via Chicago, med kopi av passet mitt og at jeg stod "klar" til eventuelle spørsmål helt til jentene var inne på flyet, skulle de prøve å få de gjennom. Passkontrolløren, som nå hadde hørt hele vår historie, tok på seg ansvaret med å følge de gjennom. Men, som han sa.... Vi vet IKKE hva som skjer i Chicago.
Det her er ganske traumatisk når man står oppe i det! Har sett tilsvarende episoder på tv-program, men det kan ikke sammenlignes med egne følelser når man opplever det selv. Når kl ble 13:00, og passkontrolløren kom bort til stolen jeg hadde blitt plassert i utenfor inngangen, og sa at nå var jentene inne på flyet.... Da kom tårene! Av lettelse og glede, og en ganske stor mental påkjenning! Da var det bare å vente i 4,5 time, så kunne jeg starte min reise.
Resten av turen min gikk som en drøm :-) Både hode og kropp var nå så klar for å komme hjem, at jeg husker ingenting fra turen!! Sov ett par timer på den lange overfarten mellom Calgary og Frankfurt, og 3 timer venting på neste fly til Oslo, og den siste flyturen gikk liksom av seg selv ! Da jeg endelig kunne gå ut i hallen på Gardermoen og bli tatt i mot av Jon Olav, da .... Ja, behøver vel ikke forklare noe mere :-))
Jon Olav hadde fått snakket med jentene og alt hadde gått greit med dem :-) Ingen problemer noe sted :-))) Nå kunne vi kjøre hjem til Øyer!! Borte bra,hjemme ALLTID best :-))
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar